Søk

… Geir – Stageplayer …

Alle står vi på en scene. Hele tiden. Alltid…

Mot slaktevekt – 10 år

Montparnasse i Paris. Her hviler mesteren
Montparnasse i Paris. Her hviler mesteren og stykkets store inspirator
Hekneby/Pedersen anno 2007. Selv ikke med Leica R8 og PS3, makter Knut Åserud å lage vin av banan...
Hekneby/Pedersen anno 2007. Selv ikke med Leica R8 og PS3, makter Knut Åserud å lage vin av banan…

«Mot slaktevekt har premiere» i Ribe / Danmark 26.9. Skal reise nedover for å høre mine egne ord på dansk. Det blir selvfølgelig veldig spennende. Ekstra artig er det at det i skrivende stund er nøyaktig 10 år siden jeg gjorde de siste redigeringene på det som skulle bli det endelige utkastet. Og akkurat som forfatteren, holder stykket seg bra…

«Mot slaktevekt» er mitt nest hyppigst spilte stykke. Det er uten tvil det mest omdiskuterte. I alle fall i den grad noen av tekstene mine i det hele tatt blir diskutert. Vi kan godt si 50-50. Enten liker du «Mot slaktevekt», eller så hater du det.

En vanlig kommentar: «Stykket handler jo ikke om noe». Det er riktig. Det er feil.

Jeg husker det var et voldsomt trøkk i meg på den tiden jeg skrev på stykket. Et sinne! En oppgitthet over språkets og kommunikasjonens død. Tematikken er enkel. Vi snakker oss bort i tomhet. Makter ikke å ta tak i det vesentlige mens vi venter på å dø. Pretensiøst. Pastoralt. Men hører vi etter, hører VIRKELIG etter er mye av vår kommunikasjon dopet ned av konvensjoner og rutiner. Og når språket dør, mister vi som art det aller vesentligste.

Språket dør. Stykket lever!

Reklamer

«Tid for sau (andre teaser)»

Katrine hang fra den store hoveddrageren ganske så midt i rommet. Hun hadde den nyeste kjolen fra H&M på. Sminken i grell kontrast til huden som var blitt kritthvit etter at blodet ikke gadd svømme mer i den vevre kroppen hennes, og sannelig hadde hun ikke tatt på seg pumps før hun reiste enveis. Imponerende forberedelser! To karabinkroker i takdrageren (hvordan i helvete fikk hun dem borret inn?) og tauet som løp gjennom en trinse bak en maltraktert nakke, var festet til det ene benet på en sofa hvis vekt hadde sykemeldt et lite flyttebyrå alene.

I dag ble hun 39. Jeg lurte på om begravelsesbyrået ville gi avslag for identiske datoer på monumentet hennes? Katrine hadde vært min kone i snart seks år.

Jeg ringte de grønne, gule og røde telefonnummerene som var klistret på kjøleskapdøren, forsynte meg av kakestykket jeg hadde kjøpt til henne i anledning dagen. Muligens morbid, men jeg blir helt ubrukelig når blodsukkeret blir for lavt.

Etter at ambulansepersonellet hadde løftet Katrine ned og lempet henne inn i bilen utenfor, ble jeg «intervjuet» av en eller annen Hansen-Nilsen-Karlsen-Fyr.

-Spiser du kake?

Han danderte en trestjerners hentesveis over føflekkskallen sin mens han studerte meg som om jeg var et nytt zoologisk funn fra en dyp grop i Stillehavet.

Det medfører riktighet.

Du kom hjem. Fant henne… Hengende! Og så begynte du å spise kake?

– Riktig igjen. To av to.

Han tenkte lenge. Prøvde å hente opp et par-tre vektall i psykologi fra et sted i cortex.

Stress, vil jeg tro.

– Sier du at Katrine hengte seg på grunn av stress?

Du, for helvete. Du! Vell… Det er ikke uvanlig med irrasjonell oppførsel når man opplever et slikt… Traumatisk øyeblikk.

Så du mener at jeg burde stått på gulvet og remjet i fistel? Slik at jeg kunne hente flere poeng på ditt scoreboard? Er det det du sier?

– Jeg sier at… Drit i det.

Han skiftet tema og gikk over til smørmyk barryton.

Har du tenkt på hvorfor?

Hvorfor hva?

At hun valgte å ta… Avslutte?

– Nei.

Jeg stirret på Hansen-Nilsen-Karlsen. Du verden for en imponerende flora av nesehår!

Han fortsatte:

– Var hun gravid? Utro? Ikke tilfredstilt… Eh… Du vet… Seksuelt?
Ikke peiling. Helt sikkert. Helt sikkert.

At det var?

– Svar på tre spørsmål. Vil du ha kaffe?

Hansen-Nilsen-Karlsen dro sin vei. Sikkert for å rapportere meg til en kokko-doktor før han tok helg. Jeg ringte restauranten og avbestilte reservasjonen vår og tok meg en dusj.

På badet. Alle tingene hennes. Hårbørster, hårfarge, sminke, bind, undertøy. Kanskje en del av henne fremdeles var i dem? Jeg lot hendene mine stryke over en lilla sokk. Var hun der? Nei. Sokken måtte uansett vaskes. Omo ville sende bort det som måtte være igjen av Katrine. Eiendelene hennes på badet alene, fyllte nesten to sekker. Det tok meg en god time og dusjen var fullstendig bortkastet. Atpåtil var blodsukkeret mitt havnet under trivselsnivå igjen.

Katrine bestemte seg tidlig. Hun skulle doneres til forskningen. Hun var lite disponert for melodrama og snakket flere ganger med forakt i stemmen om klissete begravelser hun hadde følt seg beordret til. Beordret av familie. Beordret av venner og aller forjævligst; beordret av seg selv. Nå lå hun i en plastpose. Klar for Tromsø. Eller Oslo. Hvitfrakker skulle kutte opp kjertler, kikke på den grå massen under hårfestet, fraskille de små knoklene i mellomøret, skrape ut vevsprøver bra pelvis, endevende livmoren, legge eggstokkene på formalin og når alt var som var igjen av henne bare var knurrsuppe fra Toro, ville Katrine -min Katrine – sendes i ovnen.

De sa jeg ville motta urnen hennes om atten måneder. Også den ville løse seg opp. Nye direktiver. Grønn filosofi. Eller noe slikt.

Det var da jeg snudde meg for å kaste et siste blikk over badet vårt. For å se om jeg hadde fått med meg alt. Det var da jeg så skjerfet hennes. Silke. Det hang over dusjkabinettet. Skjerfet hennes… Jeg husker første gang jeg så henne i nettopp det… Skjerfet…

4. «Katrine»

Vi ble vel strengt tatt et par på en slags fest. I et artelier. Et artelier lokalisert rett utenfor et lite dritthøl som bare gjennom innbarket norsk arroganse og naiv lokalpatriotisme kunne betegnes som et tettsted. Rommet stinket av terpentin og halvtørket maling. Digre fjell av gamle pizzaesker var stablet opp hulter til bulter og halvtomme rødvinsflasker stod, lå, eller bare var knust på de foruderligste steder. Og dette rommet var altså disponert av en mentalt ustabil kulturnevrotiker – på sure skattekroners bekostning – som behandlet seg selv ved å utlevere nonfigurativt vås på enorme lerreter. Disse høyst ordinære smøreriene, uten dybde, snitt, komposisjon eller originalitet, var ved noe som måtte være et gigantisk feilgrep, kjøpt opp av et firma med langt bedre utviklet økonomi enn vett. All estetisk sans måtte ha fordampet på et tidlig stadium og trangen til å investere i kunst hadde overskygget firmaets elementære evne til å stille kritiske spørsmål som: ”Har denne kunstneren noe å fortelle?” Og: ”Vet vi i det hele tatt om dette løsemiddelskadde, rødvinsdunstende vraket har det fjerneste begrep om hva han faktisk holder på med?”.

Bildene – ”Fire variasjoner over apokalypsen” – var altså kjøpt opp av et firma på vestlandet. De skulle utsmykke en kantine. Det måtte være en bibelsprengt del av landet som virkelig trodde at apokalypsen var nært forestående. Og de måtte leve i den forestilling om at nettopp apokalypsen kom til å bli alt annet enn vakker om den skulle beskrives gjennom denne evneveike investeringen. Eller var det muligens bare et triks for å effektivisere arbeidsplassen? Få de stakkars ansatte skremt ut av kantina og tilbake på jobb snarest mulig? I så fall et dyrt triks, for disse flekkene av kunstnerisk oppkast i to ganger tre meter hadde havnet skremmende langt oppe i en femsifferet prisklasse. Pengene ville holde vår kunstnervenn i ånde minst et halvt år til, helle bensin på en fra før overkreativ hjerne, samt trekke hans ego opp i en utelukkende helseskadelig sfære.

Det var salget vi skulle feire. Hvitvin og reker var anskaffet i brutale mengder. Stemningen var elevert som på et konfirmanttreff der kunstneren koketerte og dilletantene applauderte. To musikalske middelmådigheter fornærmet Mozart med sine ustemte fioliner og den lokale journalisten viste større engasjement for Kathrines utrigning enn for det kunstneriske raptus som var stilt opp til beskuelse langs store deler av sørveggen. I et svakt øyeblikk hadde jeg akseptert å være hennes ledsager under feiringen. Det var et todelt sverd. Jeg klødde etter Kathrine som ville faen, men omstendighetene virket totalt på trynet og hinsides gørrkjedelig. At jeg kunne få et nummer etterpå ble vekta på skåla. Kathrine hadde i en årrekke støttet artisten med alt fra hard cash til brødskalker, billig argentinsk vin og oppmuntrende klapp på skulderen. Hun var nest øverst på stigen denne kvelden. Kunstnerens trofaste støtte. Hun trengte følge denne kvelden, og jeg hadde som sagt virkelig lyst på Kathrine.

Tidlig fikk jeg lære henne å kjenne. Festen var enormt viktig. Det måtte formelig hamres inn i den alt for folkelige skallen min. En milepel for hennes kunstnervenn gjennom et tiår. Alle de viktige vennene hennes stod på gjestelisten. Jeg var valgt ut blant mange potensielle kandidater fordi jeg så rimelig oppegående ut, hadde overlevd noe som kunne minne om en date med henne to uker tilbake, kunne holde meg edru når jeg måtte og jeg kjente ikke minst til pisspreik-konversasjonens intrikate regler gjennom min lange fartstid som hoffleverandør av blabla og tanketomt tamtatei gjennom jobben i meglerhuset. Kathrine visste muligens – gjennom sitt enorme kontaktnett, selvfølgelig – at biblioteket mitt inneholdt litt mer enn bare pocketbøkene fra Alle menn og Cats, samt at jeg var i stand til å finne opp ned på et maleri på mindre enn tre forsøk. Enkle små ting som kunne ha slått heldig ut for meg da det endelige valget av kavaler skulle tas.

På slike fester er vi menn bare som anheng å regne. Ikke så viktige som vesker eller sko. Et eller annet sted mellom smykker, hansker og sjal befinner vi oss hva det betydning angår. Når vi inkvisitorisk tas i øyesyn av vår escorte, er vårt valg av dress, sko og frisyre på et latterlig lavmål. Og vi får høre det. Vi skal matche damen, for helvete. Noe vi sjeldent gjør. Det var selvfølgelig også tilfelle for meg denne kvelden. «Skal du gå ut sånn?». Furten og stresset gikk hun to meter foran meg mens stiletthelene klapret nervøst på brosteinene. Som den kultursossen hun nå en gang var, hadde hun landet i denne verden genetisk disponert for å komme en kledelig halvtime for sent til alt av avtaler. Denne var ikke noe unntak.

Hun introduserte meg på en imponerende uengasjert måte for en annen kunstner som hadde startet feiringen lenge før resten av oss. Han hadde drukket seg sur og rakket ned på alt og alle med kirurgisk presisjon. En sosial håndgranat. Intet mindre! Å feire en kollegas salg var milevis under hans verdighet, han var bare lens for drikkevarer og publikum for sitt verbale ejakulat. Kathrine hastet videre til noen eller noe enda viktigere, og lot meg vantrives alene med denne spritdunstende kjøttskallen som virket utømmelig i sin forakt for kulturnorges åpenbare prostitusjon i et mediastyrt helvete, attpåtil regjert av folkevalgte blåruss i palestinaskjerf. Jeg nikket og ristet på hodet på steder hvor jeg antok det kunne passe seg, nippet til vinen – et strågult, eddiksurt kupiss opplagt på pallen over Vinmonopolets pinligste feilinvesteringer – og lengtet hjem før det hadde gått et kvarter.

Etter at kunstneren hadde sovnet og de andre gjestene sjanglet ut til noe annet, var det tid for en kort evaluering av min prestasjon denne kvelden. Kathrine var fornøyd med kvelden og arrangementet. Nå ville hun bare hjem og få seg et raskt knull. Og den utvalgte var fortsatt meg. Det kunne virke som jeg hadde bestått.

Teaser fra mitt nyeste prosjekt («Tid for sau»)

Havet. Verdens største maskineri. Corioliskraft, rekved og måker som driter. Midt oppi stikkende fjærerur og klissete blæretang bøyer jeg meg forover og hiver etter pusten. Jeg jobber med å holde balansen på en fot mens jeg for fjerde gang prøver å stramme festereima på protesen. Svetten siler. Furet værbitt, nederst i fjæra.

Flokken står og glaner på meg. Tygger drøv. Tomme blikk. Det er omtrent 40 av dem. Der er helt sikkert Dolly (den jålete) en plass, Lamborghini (den raske) Rytedotten (gjett fem ganger) og alle de andre min søster har klart å navngi. Men noe er bare helt feil. 

Og historien trenger et spark i ræva. Fugleperspektiv. Fiolinmusikk, grønt gress, holmer, skjær, en båt i venstre bildekant for å gjøre komposisjonen mer episk.  I vannskorpa flyter flerfoldige ark. Tekst. En mengde røde utstrykninger og piler tegnet med sprittusj. Et manus. En roman. På tur til bølgene. Ad undas!

Og jeg står i bar overkropp (Gud forby) balanserende på ett ben – på en tangdekt, sleip stein – og knoter med en protese. 

Alle sauene har et rødt kryss bakerst på ryggen. Det er ødelegger bildet totalt. Ikke bare estetisk sett, men i alle høyeste grad også praktisk. For akkurat det merket skal bare ti av dem ha.

Og fra fugleperspektivet kommer det som alltid kommer fra den kanten. Urea. Høykonsentrert avføring fra en gaulende måke. Jeg timer det hele ytterst perfekt. Vender hodet noen grader oppover mot himmelen i øyeblikket dritten treffer min venstre skulder. Den spruter villig opp i ansiktet, inn i munnen og skvulper mellom tennene. 

Protesen min tar en vidunderlig loop gjennom lufta mens jeg sveiver med armene for å opprettholde en balanse jeg like godt kunne oppgitt et halvt sekund tidligere. Et lite plask fra festeriema før jeg følger på med et langt større signert hele min sørgelige kropp.

«Bæ!» tuter flokken og et allerhelvetes leven fra bjellene starter opp.

Jeg bøyer meg framover og spyr. 

Spyr så ballene rister.

03.30

Han strener rett inn på avdelingen hennes i sin sedvanlige, rasende fart. buketten er billig. Halv-vissent storparti fra mandagskatalogen til Coop. Men det er tanken som teller. Roser er røde og gress er grønt. Botanikk for dummies. Ferdig med det! Dressen han står og går i var tilnærmet kul for førti år siden. Men han har trippelsjekket sikkerstikket: sine bustete øyebryn. Det hun likte ved ham. Det som skilte en mann fra tullinger i banankø. Det hun ville ha! Bustete øyebryn…

Et fenotypisk sleivspark som viste seg å bli garantisten for dessert kveld etter kveld. Bustete øyebryn… Det som ble vekta på skåla. Det som gav to barn. Husbanklån, sedan i garasjen og utallige dugnadstimer i småbåthavna.

Han går forbi dispenseren med steriliserende etanol og gjennom den låste glassdøren, tvers gjennom vaskehjeplen som kneler på linoleumsgulvet, mellom to sykepleiere som tyder klinisk latin fra en dødsdom av en epikrise og svinger hurtig til venstre. Så går han inn uten å ta seg bryet med å banke på.

Rommet hennes. Ikke så ulikt en IKEA-katalog fra 1970-tallet. Gjennomført smakløst. Toppet med nipsgjenstander som ikke er i stand til å snakke med annet enn seg selv.

Bilder av barnebarn blottlegger digre galakser der fortenner en gang skulle manifestere seg. Snapshots fra bryllup og en håndfull lykkelige tilstelninger. På bordet – ved siden av brillene hennes med en styrke selv Hubbleteleskopet ville anerkjenne – ligger ukeblader fra påsken året før. Hun har prøvd seg på kryssordet. Men det som burde vært vannrett, er ikke lenger der det burde være. Attpåtil har ikke ordet «sommervind» plass til dobbelt-m, eller d i slutten. Får disse dustene virkelig betalt for å være så komplett udugelige?

Det er mange år siden hun la håndarbeidet på hylla. Ingenting stemmer lenger.

Bildet hans henger over sengen hennes. Joda. Ikke så verst. Men fotografen kunne sine saker. Det skal sies. Og valget av svart-hvit slo heldig ut. Gjennom et langt liv hvor små forventninger til stadig brutalt ble halshugd av store tilbakeslag, var et OK portrettbilde kilde til en kortvarig, indre glede for ham. De aller fleste her i verden får tryne for radio. Og stemme for avis. Eller – som for hans vedkommende – fysiognomi for bankvesnet. Gud må elske vanlige mennesker siden han skapte så vanvittig mange av dem…

Hun åpner øynene og gir beileren første replikk. Hun kjenner ham såpass:

– Du ser aldeles for jævlig ut, min kjære!

En lutrygget sjarmør med blankpolert gebiss og komplett manglende hårfeste. Men med bustete øyebryn og evnen til å være grusom og sublim i samme setning.

– Hello, sailor, hvisker hun gjennom tørre lepper. Knapt hørbart.

Hun er tydeligvis ikke riktig klar. Muligens for tidlig. Utålmodigheten hans… Et varemerke også printet inn i de to arvingene hans.

Han setter seg ved bordet. På den andre siden av glasset ligger den sedvanlige utsiken. Traurig. Konstruert. De flyttet hit i 78. Kunne like godt vært hvor som helst ellers med skole og jobb et steinkast unna. Men småbåthavna ble helt utrolig. Det skal de ha.

Han kikker bort mot sengen hennes. Åndedrett på høygir. Ugjenvnt. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt.

Fra døren sier han: «Jeg har smurt båten. Det var litt av en jobb, men nå er den altså klar. Nye garn ble det også, det…»

Feil avsnitt. Det må styres mot henne. En anelse modulert denne gang:

«Det bugner over med moltebær i år. Har ikke sett maken siden Pasvik…

… Kommer du snart?»

En usynlig mann går tilbake. Til naustet. Der han har vært hver dag siden sommern 99. Han har plukket skjell. De aller minste. De hun liker så godt å dekorere blomsterbedet med. Været er perfekt. Her er været alltid perfekt. Han koker kaffe. Venter.

Klokken 0330 var hun i full gang med blomstene igjen.

Påskekrim til deg og meg. Del IV

Av

STAGEPLAYER

«Kor drit dei på Vestlandet?»

1.

Hver dag legges det ut i overkant av 9000 timer film på YouTube. Det tilsvarer èn manns sammenhengende glaning i ett år. Alt finnes der. Du trenger strengt tatt ikke ta skole eller gå på kurs nå for tiden. Har du en brødrister fra 1978 som ikke vil skyte opp skivene når tiden er moden, finner du bare en video på YouTube som forteller deg hvordan problemet lett kan fikses. Det er bare et spørsmål om tid før tjenesten koster skjorta å bruke.

Således var det innlysende at dette nettstedet måtte ha en video eller to om drapet på Salvatore Tarmetotti! Jeg måtte gi Hvidsten en flaske billig rødvin for tipset. Etter at jeg var ferdig med portrettintervjuet i Vestre Fjon tidene, vell og merke. Jeg viste politiskiltet mitt til mannen som satt ved den offentlige datamaskinen og søkte om støtte til livsopphold.

-Klipp håret, gutt og kom deg i arbeid som alle svenskene er kapable til!

«Did you mean Eros Ramazotti?»  

Nei, for svarte faen. Jeg skrev «Salvatore Tarmetotti + hvem drepte + hvorfor + hvor er morderen nå????«. Det MÅTTE finnes en video! Herre min arme skaper, jeg var godt i gang med episode fire!

Andre søkeord… Kom igjen, Bolle! Tenk!

«Drept ved hjelp av dassringen Origo anale»

Det kom opp flere forslag, men jeg måtte logge meg på via G-mail for å bekrefte at jeg var over 18 år. Sikkert kinky til helgekosen, men ikke akkurat nå.

Hodet mitt var helt tomt. Spør meg ikke hvor tanken kom fra, men i en slags transe hadde jeg havnet på Google og tastet den forunderlige setningen:

«Kor drit dei på Vestlandet?»

En impuls? En beskjed fra det autonome nervesystemet til fingrene mine? Hvem vet, men antall treff var formidabelt. Ved en tilfeldighet klikket jeg på en av linkene. En annmeldelse i et ledende norsk fagblad.

«En kan undres om hvorvidt dette makkverket noen gang burde funnet veien helt til trykkeriet…»

Ok. Da trengte jeg ikke lese den. Forsåvidt greit nok.

«At Salvatore Tarmetottis alias Gunnar Vold Myhren, ikke kjenner til basal vestlandsk klosetthistorie er nå så sin sak, men når han virkelig mener å hevde…»

Vent nå litt! Vent nå litt! Jeg måtte sakte stave meg gjennom den norske setningen en gang til.

Salvatore Tarmetottis alias Gunnar Vold Myhren???

Et treff på Gunnar Vold Myhren var virkelig interessant og gjorde virkelig susen:

«Dass-ekspert vurderer enorm donasjon til markeringen av den Internasjonale klosettdagen 19. november 2013.»

Myhren var avbildet et eller annet sted i Afrika hvor han smilte fra øre til øre mens han håndhilste på en mann som etter utseendet å dømme ikke hadde sett en dassring i hele sitt liv. Faktaboksen ved siden av bildet fortalte at den årlige klosettdagen skulle sette fokus på det faktum at 2,5 milliarder mennesker ikke har daglig tilgang til vannklosett. Gunnar Vold Myhren, alias Salvatore Tarmetotti hadde tydeligvis planer om å gjøre noe med nettopp det…

Et nytt søk viste et bilde av «Gunnar Vold Myhren» som signerte et eksemplar av «Kor drit dei på Vestlandet» på et eller annet dassring-symposium i Italia. Og en ung kvinne stod ved hans side. Og hun hadde jeg sett før! En kvinne jeg inntill nylig vurderte å fortsatt barbere ballene mine for. På tide å sette ræva i gir og komme seg til Casa Tarmetotti!

2.

Selvsagt skallet jeg hodet mitt i dørkarmen til Berlingoen på tur ut. Jeg vil anta det hele så fryktelig lite «detektivisk» ut, men jeg hadde det altså «bråttom» som vi sier på morsmålet. Kåre Hickory vannet blomsterbedet.

– Er det ikke to måneder fortilig, peste jeg mens jeg pekte på noen brune stilker som tappert presset seg opp gjennom skaresnøen.

Kåre Hickory fnyste.

– I alle krimhistorier finnes det en scene der en vaktmester vanner blomstene! Jeg hørte at du kom. Måtte nesten løpe for å rekke denne subtile scenen!

Jeg kunne tydeligvis sjekke Kåre ut av denne saken en gang for alle. Dette var et menneske som knapt nok er i stand til å finne en dassring. Langt mindre drepe sin matmor med den.

– Det er stille her. Hvor er alle de andre?
– Reist.
– Reist?
– Du gjentar alltid det siste jeg sier som et spørsmål. Det er fryktelig irriterende, sa Kåre Hickory og himlet med øynene.

Jeg tørket svetten. Prøvde å puste litt roligere. Det var lettere sagt enn gjort, etter som jeg hadde et brennende ønske om å skrike selvbruningskremen av trynet til Kåre Hickory akkurat nå.

– Ok. Jeg prøver en gang til. HVOR har de reist?
– Franske Rivieraen. Familiær gruppeterapi, pool og spa.
– Men hva med begravelsen?
– Salvatore donerte seg til forskningen, min venn. Urnenedsettingen vil tidligst finne sted om et halvt års tid.

Kåre Hickory så trist på meg.

– Jeg hører etterforskingen av drapet skal treneres til etter påskeferien. At nye krefter skal settes inn. Litt trist, for jeg tror du er en flink fyr, Brorson.
– Hvordan vet du det?
– At du er en flink fyr?
– Nei, idiot! At saken treneres!
– Hvidsten har lagt ut en video på YouTube.
– Og så?
– Der forteller han at han er skikkelig imponert over kvaliteten på årets kulturmønstring og at politiet vil sette alle kluter til for å finne ut hva som skjedde med Salvatore etter at fartskontrollen i det mer eller mindre ubebodde boligfeltet blir ferdig. Ja, og så står det på politiets Facebook-side også.

Hvidsten bekreftet elendigheten på telefon. Jeg var midlertidig permitert.

– Hvorfor ikke se litt lyst på det, Brorson. Ta deg en skiferie. Så snakkes vi etter påske, kvitret Hvidsten.

3.

Nok en gang i biblioteket. Nok en gang stirret jeg på skjermbildet til Salvatores laptopp. Det VAR Guri Dorre som stod ved siden av Salvatore. Det var sikkert fotografert på samme tid som dassringsymposiet. Ja, ja. Det gir meg litt troverdighet, gjør det ikke? Selv som svenske er jeg feilbarlig. Jeg skulle sjekket den krimkonvensjonen om skumle bilder som dukker opp i episode to, og som alltid forteller mer enn tusen ord. Som alltid forteller at dassringmillionærer alltid har en skjeløyd adoptivdatter i politiet.

På tur ut røsket jeg med meg eksemplaret av «Kor drit dei på Vestlandet? Jeg var alt i feriemodus. Men i beit for lesestoff.

4.

Appelsinen er for sur. Jeg kaster den halvspiste gule elendigheten dit pepper`n gror. Jeg er ikke i form til å gå så langt som jeg hadde fantasert om å gjøre. Jeg kan uansett skrive «Check» på firepunktslistas site post. Men jeg sitter så bra.

I sekken ligger boken. Ja, kanskje det var på tide å finne ut hvor de virkelig driter på Vestlandet, eller hur?

Det er skikkelig trøtte greier. Kun for spesielt, spesielt, spesielt interesserte. Og det er i øyeblikket jeg skal slenge makkverket fra meg at den lille lappen i A5-størrelse faller ut. Et bokmerke?

Jeg kikker på tallene og kodene. Så kommer latterkrampen. Nice… Frankrike, ja… Ikke akkurat Blanco Euro Baco, men sikkert ikke så skattemessig utsugende, skulle jeg tro. Nice… Det ligger jo… Ved….

Telenor er flittige maur med dekningskartet! Jeg får inn 4G selv i Uren-luren. Hun svarer nesten med en gang.

– Du bare forsvant?

Hun virket unvikende.

– Det var ikke Sudokuboka du var og hentet i biblioteket, var det vell?
– Hva snakker du om, Brorson. Jeg har dårlig tid. Det passer ikke. Jeg…
– Vent litt!

Det deilige øyeblikket. Det som skal nytes.

– Jeg har noe til deg.
– Og det er?
– En liten lapp. Nesten for en kjærlighetserklæring å regne.
– Hør. Det er veldig hyggelig av deg, men jeg har som sagt ikk…
– 8345 757 83844 Nice Financial Bank. Visste du at SWIFT-koden det benyttes er skremmende likt registreringsummeret til en daukjørt Berlingo?

Pausen… Å, Gud de deilige pausene. Jon Fosse har virkelig forstått det!

– Er du der?

Noen ganger kan du høre andre mennesker tenke.

– Ok. Hva vil du ha?
– Ferie.
– Ferie?
– Jepp. Den Franske Rivieraen skal være deilig på denne tiden av året. Chardonay-palmen blomster akkurat nå, gjør den ikke?

5.

Vi har nettopp avtalt et møte. Et møte som kan gi pensjonen min en brillefin boost. Og muligens et knull eller tre.

Men i påsken blir man jo minnet på den som gjør noe og tilogmed dør for andre. Jeg kan selvfølgelig la pensjonen min seile sin egen sjø og la noen millioner sjeler få tilgang til vannklosett den 19. november. Det kan jo være en slags kompensasjon for at jeg aldri gadd finne ut «kor dei drit på Vestlandet».

Men jeg har fått tilbake gnisten nå. Jeg klarer noen kilometer til. Skiene glir lett over skaresnøen. Vinden er roligere og kommer ikke – til Henning Mankels skuffelse – i kast lenger. På åskammen stopper jeg opp. I lufta henger en rovfugl på stive vinger. Og der nede ligger resten av verden.

 

Påskekrim til deg og meg. Del III

AV

STAGEPLAYER

DEL 3

«IBAN-SWIFT-BIC- Men Java er nede…»

1.

Mange av Henning Mankels romaner begynner med at «vinden kom i kast over Skåne denne natten». Jeg lå og hørte etter vinden, for det var klin umulig å få sove. Men alt jeg hørte var min egen puls som hamret i tinningen. Jeg var rasende. Til alt overmål var jeg tildelt Salvatore Tarmetottis soverom. Og det er alltid noe uhyggelig med de dødes rom, de dødes tjern og hele den greia der.

Siden jeg ikke hadde fått sagt «morderen befinner seg i dette rommmet» i går, måtte jeg nå sette min lit til at noen i huset ville stikke en liten lapp til meg med et tips som ville sette meg på sporet. Jeg var alt kommet til episode tre og jeg stod bom fast.

Jeg kastet blikket mot døren. Hørte noen stoppe opp i gangen utenfor. En brun konvolutt skled rolig inn på gulvet. Endelig. Takke min skaper for vedtatte krimkonvensjoner. Jeg bykset ut i gangen. Men alt var stille. Fra veggen stirret Tarmetottis protrett stengt ned på meg. Ved siden hang ikke mindre enn tre diplom fra Fantometklubben: Tarmetotti hadde klart bronsje (bilde av «Ulv»), sølvmerket (bilde av hesten «Hero») og sannelig min liktorn også gullmerket! Wow! Men nå: Brevet fra min hemmelige hjelper:

«Kjære Herr Brorson!

De burde finne ut hvor Salvatore gjemte informasjonen rundt tilgangen til sine utenlandske konti. Den som vet dette, burde jo ha et motiv. Eller tar jeg helt feil?

Det kan kanskje være lurt å finne ut hvem det EGENTLIG er De jobber sammen med i denne saken… Bare et tips, altså…

Vedlagt en håndkrem tilsatt brunsvidde aminosyrer og en frekk duft av tørre dillblader. De kommer til å bli hekta Tro meg!

Bella»

På tide med et kraftyttrykk: Saft suse! Selvfølgelig! Var det ikke Tarmetotti selv som betegnet det norske skattetrykket som «nazistisk»?. Pengene var i utlandet. Sveits, Den Dominikanske republikk? Ja, kanskje til og med i Bergen?

2.

– Hvilken bank brukte Tarmetotti?

Jeg formelig rapte ut spørsmålet mellom tenner fulle av eggerøre og einerøkt ørret. Kåre Hickory – for anledningen med en litt lysere selvbruningskrem – sjenket kaffe i koppen min.

– SparebankEN Fjon, selvfølgelig.
– Da er jo pengene trygge!
– Hva mener du med det?
– Sparebank-gruppens nettjeneste er jo alltid nede. Selv ikke datagutta fra PST kommer seg inn på sidene deres.
– Du har et poeng, sa Kåre Hickory og fortsatte:
– Om man opdaterer Java, har du akkurat et halvt sekund på deg før du må laste ned en ny verson. Muligens det sikreste og mest tungrodde banksystemet siden korstogene. Men Tarmetotti brukte SpaebankEN Fjon kun til et par ubetydelige brukskonti. Du vet: Strøm, telefon og autotrekk på et par pornosider han likte å surfe på. Jeg har selv sett saldoen på den ene. Knappe 80 000. Ikke rare greiene, nei. En ok tenåringsferie i dagens målestokk.
– Så den harde kapitalen står i utlandet?
– Banco Euro Blanco i Itialia er mitt tips. Gode renter. Ingen teite spørsmål eller mas om fond og skyhøye gebyrer. Døgnåpen telefonsupport og oppbevaringsbokser på størrelse med flyhangarer. En populær bank for hvitvasking av narkopenger og fiffig skatteundragelse. Har konto der selv, faktisk. Men selvsagt ikke med et slikt imponerende antall nuller bak punktum som Salvatore har. Eh, HADDE.
– Før punktum?
– Før. Etter. Samma faen det vell?

Det var noe som ikke stemte. Kåre Hickory virket for…. Ærlig, liksom. Og dum! En ærlig og dum hovmester i krimlitteraturen? Hva blir det neste? Vakker «Allsang på grensen»?

– Kjenner noen tilfeldigvis hvor Tarmetotti har sitt register over kontonummer, BIC, SWIFT, IBAN og hele den dritten der.
– Vell, sukket Kåre Hickory:
– Det står en bok i hylla på biblioteket.
– En bok i biblioteket?
– Ja. Det er gjerne slik at det står bøker i bibliotekhyllene…
– Men hvilken bok?
– En det står «Alle mine kontonummer, BICs, SWIFTs, IBANs og hele den dritten der» på.
– KØDDER DU MED MEG????
– Overhodet ikke. Den pleier å stå ved siden av Myhrens dassklassiker… Åh, hva heter den igjen..?
– … «Kor drit dei på Vestlandet?.» Den boken hadde jeg jo finget med for knappe tolv timer siden. Faen også!

3.

Det var selvfølgelig en ledig plass ved siden av Myhrens godt leste «Kor drit dei på Vestlandet?». Noe annet ville vært en gedigen overraskelse.

Jeg prøvde å ringe opp Guri Dorre. Hun burde vært her nå. Slevfølgelig var telefonen hennes…

– Avslått?

Kåre Hickory stod lent opp mot reolen ved utgangsdøren. Han smilte oppgitt.

– Hun var innom en tur i dag morges. Hentet Sudokuboka hun hadde glemt, visst nok.
– Sudoku?
– Ni tall i tre ganger…
– Jeg vet da for faen hva Sudoku er!

Kåre Hickory snudde seg. Fra kjøkkenet hørte jeg han rope:

– Vi er langt ute i tredje episode og du har fremdeles ikke besøkt den lokale politistasjonen. Hvem faen tror du at du er?

4.

Vestre Fjorn Politikammer lå midt i ondskapens akse. Klemt inn mellom NAV, Kirkekontoret og Teknisk etat i andre etasje på et rådhus som måtte vært oppført i et hattefokk på 1970-tallet. På det lille forværelset, satt en dame midt i stoffskiftet med håret satt opp i en kledelig Grorudpalme og tok i mot en anmeldelse fra en gammel mann som så ut som en sviske i trynet. Uten bruk av touchteknikk, tastet hun inn de oppgitte oplysningene mens hun av og til kastet et surt blikk på skjermen som var fjorten tommer bred og minst tjue i lengden. Gode greier! Det er vedtatt at politiets datapark skulle være av prehistorisk kvalitet over hele landet. Litt rart å tenke på at Elkjøp bare lå et par hundre meter nede i veien. Der kunne man for et par tusenlapper få en PC som i alle fall i det ytre ikke hørte hjemme på teknisk museum.

Dama i skranken så på meg et kort sekund før hun pekte på lensmann Hvidstens kontor.

Lensmann Hvidsten pekte på stolen, nikket ivrig til meg og gestikulerte forklarende at han var opptatt i telefonen. Det hadde jeg fått med meg alt da jeg befant meg i første etasje.

– Selvsagt, selvsagt…. Selvsagt. Dette har vår høyeste prioritet! Vi manner opp fra klokken 1800…. Ja… Ja, selfølgelig. Bare hyggelig!

Hvidsten klasket på røret. Noe som i seg selv var ganske imponerende med tanke på at han snakket i en mobiltelefon.

– Bolle Brorson. Så hyggelig!
– Takk det samme. Det gleder meg at dere intensiverer assistansen til oppklaringen av mordet på Tarmetotti.

Lensmannen så forundret på meg.

– Intensiverer?
– Ja?

Jeg pekte på HTC`n som lå på bordet.

– At jeg får tilgang på flere ressurser i jakten på morderen?

En gardin ble sakte tatt vekk fra Hvidstens blasse øyne og muligens fikk et par chips kontakt der inne i det overmåte digre hodet hans et sted.

– Åhh… Drapet, ja… Nei.., Nei, dette var foreldregruppa som ringte. Vi har lovet vår hjelp til avviklingen av Ungdommens Kulturmønstring i kveld. Primært vakthold samt holde foredrag om hvor teit det er med ulovlig nedlastning av musikk på datamaskinene. Vil du ha en kopp kaffe?

På veggen hang en kalender fra 2009. Med et kjapt øyekast kunne jeg konstatere at den var av det nyeste som var å finne på dette kontoret. Kaffen var fra en urenset trakter og smakte kokt munnkreft i flytende form.

– Jeg må komme i kontakt med betjent Dorre snarest. Har du sett henne i dag?

– Det har jeg, nikket Hvidsten.
– Hun var innom da vi åpnet og leverte fra seg tjenesterefleksvesten sin.
– Hun leverte?
– Tjenesterefleksvesten sin. Vi har ikke tjenestevåpen som ville vært langt kulere å levere fra seg når du sier opp. Tjenesterefleksvesten er vell det… Tja, «hotteste» vi har av personlig utstyr, men som i siste instans tilhører etaten, selvsagt.
– Sier opp?
– Jepp. Guri Dorre sa opp med øyeblikkelig virkning fra i dag.

Hva i svartkokte helvete foregikk?

– Oppgav hun noen grunn?
– Det gjorde hun.
– Og den var
– Den ER privat.

Nå hadde jeg mistet min skjeløyde assistent og politiet valgte å fokusere på ungdom som radbrekker Metallica fremfor å jakte på bestialske mordere. Jeg hang så avgjort etter i utviklingen til den utøvende delen av makta.

– Er det naivt å spørre om jeg blir tildelt en erstatning?
– Veldig naivt. To av våre ansatte er ute i permisjon for å skrive skumle bøker fra et politimiljø som kunne ha vært, Dorre har gitt seg, Andersen skal ha fartskontroll i et nesten ubebygd boligfelt, Anita tar papirarbeidet og jeg må administrere det hele. Og være i beredskap for tre nabokommuner.

Jeg kunne ikke dy meg:

– Så du er altså i beredskap om UKM i nabokommunen trenger et foredrag om ulovlig nedlastning av musikk?

Hvidsten skjønte ironien.

– Det er prioriteringer fra toppen, min venn. Slik er det.
– Men Dorre er… VAR dyktig!

Lensmannen i Vestre Fjon la armene i kors og sukket tungt. Det likte jeg, etter som politimenn i gode historier sukker tungt både titt og ofte.

– Har du lest Da Vinci-koden av Dan Brown?

Hvidsten så lurt på meg. Spøsmålet virket imponerende dårlig timet.

– Nei, men hva har det med…
– Fatter du det ikke. Sophie i Da Vincikoden var det første offerets adoptivbarn!

En kinky, liten pause.

– Skjønner du tegningen, Brorson?
– Nei, jeg gjør ikke det.
– Guri Dorre er Salvatore Tarmetottis adoptivdatter.
– Hva er det du sier?
– Hadde dette vært en ordentlig side i en krimbok, kunne du bare lest den siste setningen min en gang til, men siden vi er «live» skal du få sjokket en gang til: Guri Dorre er adoptivbarnet til rektalmillionæren Salvatore Tarmetotti. Det hadde du fått med deg om du hadde lest litt av Dan Browns skriverier.

Jeg måtte lene meg tilbake i stolen. Det er også en fin ting for detektiver å gjøre når de får heftige opplysninger servert på en så til de grader brutal måte.

Hvidsten reiste seg opp, rundet skrivebordet og gav meg et vennskaplig klapp på skulderen.

– Ta det med ro, Brorson. Et lite tips til deg. Om du kommer deg på nettet, kan du jo google litt på Youtube for å finne ut hvem som drepte Salvatore Tarmetotti.
– Youtube?
– Selvfølgelig. Det finnes videoer for absolutt ALT der. Jeg arresterer råkjørere, hjemmebrennere og Gud-vet-heller-ikke-hva med et par museklikk. Idiotene legger alt ut i sosiale medier nå for tiden.
– Så du mener jeg skal…
– Trykke inn søkeordene «drap, Tarmetotti, hvem, hvor bor». Enkelt.

Føkk! Han hadde et poeng. Det var en datamaskin for offentlig bruk i første etasje!

– Er du sikker på at du ikke vil bli med på kulturmønstringa? , ropte Hvidsten etter meg da jeg tok trappa ned i to steg

– Kødder du med meg, jog det gjennom hodet mitt.
– Jeg skal på Youtube, Påsan. Jeg har et drap som skal oppklares!

Påskekrim til deg og meg. Del II

AV

STAGEPLAYER

DEL 2

«Biblioteket»

1.

Norske nettaviser har en mal for oppdateringer av nyheter som bare er såååå viktige. Alltid rød skrift på svart bakgrunn. Med den irriterende røde dotten som blinker i venstre hjørne. Vestre Fjon Tidene intet unntak:

«Akkurat NÅ: Mulitmillionær funnet drept i sitt eget hjem. Politiet er temmelig sikre på at noe helt sikkert kan ha skjedd! Om ikke Tone skulle slå til med en ny kjæreste og således kreve sine spaltemeter, kommer vi tilbake med mer! Saken oppdateres (om ikke Tone finner ny kjæreste, da)

Jeg klikket på det røde krysset og lukket nettleseren på Salvatore Tarmetottis laptop. Skjermbildet til syttentommeren viste et familiebilde av Tottene. Italia. Tatt i kveldslyset ved Sukkenes bro. Selvfølgelig var det en person på bildet som så tilsynelatende lite «tottisk» ut og vakte min umiddelbare oppmerksomhet. En ung kvinne. Slik er det jo alltid i kriminalhistorier: Et bilde som skal avsløre hemmeligheter i den berørte familien. For innlysende. Slikt biter jeg av prinsipp ikke på! Bra forsøk uansett.

Men det var noe med blikket til denne jenta… Jeg forstod ikke hvorfor jeg med ett fikk et nesten sprengende behov til å synge «Grågåsa» av Kari Bremnes!

Tarmetottis bibliotek var omfattende. Alt av Margit Sandemoe i førsteutgaver. Klassikerne stod tett i den enorme hylla: El James med sine sadobøker i et oppramsende, elendig språk, Isabel Alende og Ari Bhen. Komplett!. Det meste av serier primært produsert for norske ukeblad hadde funnet veien til Salvatores hyller: «Havets søstre» i tjueen bind, «Havets onkel» i atten bind, «Raja», «Ronja», «Ranja», «Roy-Ronny», «Sønnavind», «Vindstille» «Hulebjørnens Djengis Khan» og selvsagt «Vi på Saltkråkan». Imponerende!

Det fantes ordentlig drittlitteratur også: «Europeisk klosetthistorie Vol. II (1890 – 1980)» av Riegel M. Essig og den tynne norske boka «Kor drit dei på Vestlandet?» av Gunnar Vold Mhyren. Biblioteket hadde selvsagt også sine sedvanlige skinnsofaer, grønne leselamper og en gammeldags globus hvor verden ser ut til å være tegnet av en femåring på syre. Og selvsagt fungerte denne kitchglobusen som barskap. Eggelikør, Vermuth og Bols i alle regnbuens farger. Kjemi nok til flerfoldige delir.

– Alle skal møte i biblioteken om en halv time! De har fått beskjed.

Guri Dorre var oppjaget og pustet tungt.
Jeg valgte å late som jeg leste i en bok og at Guris inntreden hadde forstyrret meg midt i en spennende del.

– Utmerket. Skal vi unne oss en kopp te?

2.

På slaget seks, reiste jeg meg opp og satte min monokkel på øyet. Det feiler ikke synet mitt noe som helst, men imagemessige årsaker og vedtatte krimkonvensjoner krever jo sitt. Jeg nøt denne oppmerksomheten som var rettet ene og alene mot meg. Det var syv personer i rommet. Tjenestefolket virket utilpass slik uskyldige mennesker allid gjør i et forhørsrom. Eller et bibliotek for den saks skyld. For familien Tarmetotti kunne det virke som om sakens alvor ikke helt hadde gått opp for dem. Mistenkelig, faktisk. Eller var de bare potte tette i skallen hele gjengen? Det var en slags bedøvd slowmotion over bevegelsene deres. En dåven arroganse liksom. Hva var det med denne familien som hadde tjent seg stinn på dassringer? På tide å rote litt rundt i elendigheten med min skarpeste kniv.

– God aften. Mitt navn er Bengt Olof Brorson. Kanskje enda mindre kjent som Bolle Brorson. Jeg er svensk arbeidsflyktning i Norge. Vestre Fjon og Søreid politikammer har tildelt etterforskningen av drapet på Salvatore Tarmetotti til meg og min assistent Guri Dorre.

– Er det nå du skal si at morderen befinner seg i dette rommet?

En pingle av en ung mann så på meg med et nervøst blikk. Han hadde kledd seg 110 prosent engelsk. Vannkjemmet hår og snurrebart. På nesen satt et sett briller som sikkert hadde vært en del av rekvisittlageret til TV-serien «Med hjartet på rette staden». Faens partybreaker. Showtyven-tyven skal du hete!

– La meg gjette, sa jeg.
– Du heter helt sikkert Timothy?

Pause

– Du har nervøse trekk og tiltrekker deg mistenksomhet for mordet ved hjelp av nærgående kameravinkel og skummel musikk i bakgrunnen, ikke sant? Men egentlig er du bare et forstyrrende element lagt inn av historiefortelleren som et slags kreativt røykteppe!
– Phu! Du kan jobben din, Brorson. Da er jeg altså sjekket ut av saken?
– På ingen måte. Du blir værende her så lenge jeg krever det.
Makan til frekkhet.
– Men navnet mitt er ikke Timothy. Det er Tim-Timothy!
Jeg måtte bare riste på hodet av denne lille gjøken å komme meg videre.

– Som vi alle vet, ble Salvatore Tarmetotti drept et sted mellom klokken 19 og 21 i går. Det er behøvelig for meg og frøken Dorre å gjennomgå deres respektive alibier for drapstidspunktet. Det slår meg at det er akkurat som om noen mangler i denne stund. Er virkelig hele familien her? Burde det ikke forekomme en oversminket, sur og munnrapp dame som røyker sigaretter gjennom et slikt eksklusivt munnstykke i elfenben også?

Døren til biblioteket ble revet opp. Inn kom en oversminket kvinne med en sigarett i et slikt ekskulsivt munnstykke av elfenben.

– Beklager at jeg er sen. Jeg måtte påføre meg en dyr aftenkrem mot uønsket mimikk.

Jeg studerte henne. Prøvde å stirre henne i senk, men hun – som resten av «Tarmtottene» – virket uanfektet av mitt psykologiske spill.

– Og du er?
– Isabella Mastiradonna Tarmetotti.

Hun rakte meg hånden. Slapt. Som å hilse på en skygge. Negllakken var fersk. Hun duftet av lavendel og dyr tobakk.

-De kaller meg bare «Bella». Og la det bare være sagt: Jeg er glad Salvatore er død. Pengene gjorde han til en skikkelig ballekødd! Han tenkte bare på barna i Afrika. Veldedighet og slikt hipt vås. Jeg måtte nesten ta meg arbeid for å betale kosmetikregningene mine. Tenke seg til: En Tarmetotti i vanlig arbeid! Det høres nesten litt søtt ut.

Hun kjederøkte og sendte en sky av kols i trynet mitt. Det kunne vært sexy om det ikke hadde vært for den helvetes allergien min. Demonstrativt satte hun seg ned på armlenet til den enorme skinnsofaen. Rolig fiklet hun med perlekjedet sitt. Nesten som en slik hinduistisk bønnelenke. Hun så på meg. Inn i meg. Gjennom meg. Bak meg. Tydeligvis gikk på et eller annet sterkt med rød trekant over hele embalasjen. Nå måtte jeg ta kontrollen! Jeg satte blikket på Tim-Timothy:

– Og hvor var så du i går aften?

Tim-Timothy virket usikker. Han slikket seg over de tynne leppene med en blålilla tunge. Anemisk, muligens.

– Det er litt komplisert. Jeg…

En skjelvende hånd rettet på den latterlige sleiken og la noen hår bak ørene.

– Ta deg god tid, Tim-Timothy. Vi har hele kvelden. Vi skal ingen steder.

Jeg valgte å legge hendene mine på ryggen for å se litt ekstra «detektivisk» ut.

– Vell… Altså…

Han svelget hardt.

– Jeg er nestformann i Vestre Fjon Millitante Fluebinderlaug av 1999. I rapporten til politiet står det at jeg ledet årsmøtet i går aften på Fredly forsamlingshus etter som vår leder er i utlandet. Det… Det er… Det er ikke helt sant…
– Er ikke lederen i utlandet?
– Jo… Det er han. Jeg mente at det ikke var helt sant at JEG var på det møtet i går.
– Interessant. Aner jeg odøren av en aldri så liten falsk forklaring? Leker du med meg, Tim-Timothy?
– Nei. Jeg sverger. Jeg… Jeg lekte med… Noen andre.
– Et sidesprang, mener du? Kan den eller det du… Sidesprang med bekrefte din påstand?
– Det kan jeg. Og vi brukte kondom!

Alle snudde seg mot en sprutrød Guri Dorre.
Dette tenderte mot et kaos av dimensjoner jeg ikke kunne ha forutsett under noen omstendigheter. Så jævla krimaktig, liksom, med ekstra informasjon som bare dukker opp på de teiteste tidspunkt.

– Du?

Jeg måtte sette meg.

– Ja, jeg. Vi elsker hverandre. Tim-Timothy er den eneste i mitt liv. Ja, etter Silkesvarten, da…
– Men skjønner du ikke at dette kan sette et stort spørsmålstegn med hele din habilitet i etterforskningen, mennenske?

Det som selvfølgelig irriterte meg var det forjævlige faktum at Gurri hekket sammen med en anemisk tølp som bandt fluene sine selv.

– Og da kan du vel bekrefte et klokkeslett også, antar jeg?
– Det kan jeg, sa Guri Dorre.

– Tim-Timothy var sammen med meg til klokken halv åtte i morges.

Greit. Tim-Timothy var sjekket ut av saken. En dassring mindre å kaste bort dyrebar tid på. Jeg var snart fri for assistent også, kjentes det som. Ikke hadde jeg sluppet til med setningen «morderen befinner seg i akkurat dette rommet» heller. Det tegnet til en ræva dag på jobben med andre ord.

Men en ting var sikkert: Jeg skulle ha et møte med Guri Dorre før morgendagen var over! På et vis så jeg frem til nettopp det. Nå skulle hun virkelig få høre hvor IKEA lå.

3.

Neste ut: Isabella Mastiradonna Tarmetotti. Eller bare «Bella» blandt sminkevennene hennes.
– Hvor befant du deg i går aften mellom klokken 19 og 21 fru Tarmetotti?
Å få kontakt med blikket hennes var like umulig som å finne en av kampanjebillettene til Norwegian.
– Jeg så en god serie på TV4.
– Løgner!
– Løgn?
– Alle vet at det ikke finnes noe slikt som gode serier på TV4! Vær forsiktig, lille voksdukka mi!
– Hvorfor hakker du på meg? I alle krimhistorier er det jo uansett hovmesteren som er morderen. Alle vet jo det! Ser du ikke på TV?. Kåre Hickory er skummel. Han er tvilsom. Alle menn med selvbruningskrem er tvilsomme.
Det klirret i en tekopp som møtte asjetten litt for hardt. Det var Kåre. Kåre Hickory:

– Jeg har faktisk et motiv for å drepe Salvatore Tarmetotti også!

Alle satt som fjetret. Skulle vi få en innrømmelse og slutt på krimen over to episoder før slutt? Det ville i såfall være rekord og forandre krimlitteraturen for alle ettertid! Og sørgeligst av alt. Jeg kom ikke til å ha sex med Guri Dorre!

– Kan du vennligst utdype det jeg mener jeg nettopp hørte du si?
– Jeg har alibi, altså. Slapp av. Jeg plantet redikk i drivhuset. Med hodelykt og hele pakka. Se jeg har jordrester under neglene mine.

Han holdt demonstrativt opp hendene sine.

– Men du sa du hadde et motiv?
– Jepp!
– Hvilket er?
– Penger, selvsagt. Vet du hva en selvbruningskrem koster nå for tiden?

Kåre Hickory begynte å spankulere som en brunstig hane. Satans heremgås! Nå hadde han også lagt hendene på ryggen for å se viktig ut han også! Umulig å arbeide under slike forhold!

– Saken er den, sa Kåre Hickory.
– Tarmetotti hadde lovet meg en ikke ubetydelig skjerv av sin formue når han en gang valgte å… «Legge på røret». Han var alt annet enn imponert over hva hans EKTE familie hadde klart å utrette her på jorden, for å si det mildt. Mens han svettet til langt ut i pensjonistårene med å lede et stort, multinasjonalt selskap, var andre mer opptatt av millitant fluebinding, knulling av skjeløyde politifolk og ikke minst finansiere kosmetiknæringen med en formue Salvatore møysommelig hadde bygd opp gjennom flere tiårs slit!

– Det er det mest komplete vås jeg har hørt i mitt liv!
Isabella Tarmetotti reiste seg opp. Kastet tekoppen sin i peisen. Det burde helt klart vært et glass champagne i stedet, men det hadde da din dramatiske effekt.
– Jeg kaster ikke bort dyrebar make up-tid på denne dritten!
I døren snudde hun seg og hylte til Kåre Hickory:
– Salvatore ville alldri gitt deg et øre! Og dessuten er selvbruningskremen din alt for mørk! Adios, ubrukelige taper!

I biblioteket oppstod en slik stillhet som når en sur sminkedame har forlatt rommet etter å ha beskylt hovmesteren for å bruke for mørk selvbruningskrem.

Jeg trengte noe å drikke. Og det skulle ikke inneholde mer enn 40% vann.

– Nei, dette er nok ikke en krim som løses etter episode to, nei.
Jeg snakket med meg selv nå. Ikke noe godt tegn.
– Attdetvar?
Guri Dorre satte opp en bestenotering av et teit tryne.

Jeg sukket tungt og tenkte på sengen.
– Vi fortsetter i morgen, Guri.

Påskekrim til deg og meg. Del I

Av

STAGEPLAYER

Del 1

«Tottene»

1.

Med de siste dråpene av urinen avsluttet jeg kunstverket på skaresnøen. Det kunne ligne et gult hjerte. Eller kanskje trynet til en overkjørt hund? Jeg snørte min smekk og spendte mine ski. Løypa var perfekt. Skulle gå minst 30 kilometer i dag. I alle fall fem. Kvikk Lunch, appelsin og solfaktor max. Pent vær, vind fra en eller annen himmelretning og hele det sørgelige postkortet fra norsk natur rett i fleisen.

Påsketid. Og best av alt: Saken min var avsluttet. Uten løsning eller noen slags form for lykkelig utgang. For det er slik det nå en gang er for alle oss som lever utenfor rammene til romanene signert Henning Mankel. Politietaten HAR en lav oppklaringsprosent. Det er vedtatt av de folkevalgte og skal opprettholdes ut valgperioden. Jeg gjør mitt beste, hever min lønn og fortsetter til neste sak med datautstyr som var avlengs tidlig på 90-tallet. Strictly business! Folk drepes. Slik er det bare. Det femte bud brytes nesten like ofte som alle de andre ni. Det er menneskets natur.

Men nå: Norges natur! Ferie. Som svensk arbeidsflyktning i Norge må jeg få med meg dette påskehysteriet. Sjekklista mi er tredelt. 1. Se fulle nordmenn i Stømstad på Skjærtorsdag: Check! 2) Lese minst en påskekrim: Phø! Jeg JOBBER i politiet. Jeg er førstebetjent Bolle Brorson. Jeg har sett 31 døde mennesker de siste 17 årene. Påskekrim? Har lest alt. Har sett alt. Kan alt. Har prøvd teknikkene til Mankel, Persson, Jussi, Tussi, Anne Holt og Jo Nesbø. Det bare funker ikke sånn, folkens. Og som svensk politimann må jeg jobbe i Norge i høytiden. Alle norske politimenn er jo opptatt med å skape seg et navn og en kjendisstaus ved å skrive påskekrim i påsken, eller bare latterliggjøre påskekrimmen som konsept ved å se påskekrim på TV og drite ut påskekrimmens manglende troverdighet loddrett i lokalavisene. Så altså: NO check! 3) Tur i skog og mark med bakglatte ski, upraktiske solbriller og teit anorakk: Ongoing!

Norge… Jeg er gjest her. Burde vært hæppy med åtte æ-er etter hverandre. Alle oppegående svensker tar seg jo arbeid i Norge for tiden. Min lønn er i norske dollar. Jeg betaler mine regninger med svenske pesetas og har således råd til å leve som den «europeer» EU har oppfunnet selv.

Norge… Dette lille, alt for store landet hvor folkevalgte kommunister i førersetet leser den «Lille Røde» på Ipad mens de fortviler mer over det faktum at det i år er 13 par færre Nordflaggermus ynglende på Snåsa mot normalåret 1990, enn at Europas samlede økonomi er på en helvetes rask spyling gjennom den greske og/eller kypriotiske kloakken i skrivende stund.

Nordmenn… Et herlig sprute naivt folkeferd, nyrik på millioner av oljefat bare utlendinger er i stand til å hjelpe dem med å hente ut, etter som OLA N har attest på et det er farlig å jobbe mer enn 36,99 timer i uka. Noe som er foreskrevet på knallrød resept av marxistene i LO og som lar utallige fagforeninger få kunstig ånderett sin histroiske dødsdom til tross. Pilsen i kongeriket Norge koster 98 kroner selv kjøpt på en kebabsjappe, helsevesenet er like dårlig og øst-europeisk akterutseilt som det er «gratis», og myndighetene prioriterer bøter til små trygdemisbrukere fremfor å la heroinsmuglere, pedofile og drapsmenn bo på muggbefengte, asmafremkallende celler, men i stedet lar dette genetiske oppsop leve som grever ned tilgang til Facebook, Twitter og «Allsang på grensen» i full HD på rom som glatt ville blitt betegnet «trestjerners» i den virkelige verden. Norge…

Jeg parkerer ræva på en liten høyde og ødelegger en negl på det harde appelsinskallet fra Israel. Faller i tanker. Saken som opptok all min tid den siste uka kverner fremdeles i skallen min. Bak øynene mine dukker bildene opp. Fiolinmusikk. Det mangler bare rulletekst og bilder av Adam Daglish med lytefri bart, trestjerners hentesveis og tweedvesten stramt kneppet over bringa. Jeg er tilbake. Til det digre huset og familien Tarmetottis tragiske skjebne…

2.

Herskapshuset lignet en klisjè. Det lå vakkert dandert ved en liten innsjø. En lang, snorrett alè førte til det hvitmalte slottet og den var voktet av digre popler på begge sidene. Og det slo meg da jeg for første gang ankom Casa Tarmetotti, at alle krimhistorier har en lei tendens til å begynne med herskapshus som ligger pent dandert ved innsjøer og har popler voksende på begge sidene av veien. Jeg slo på radioen for å finne fiolinmusikk som kunne passe min entre, men selv P2 var i Bieber-rus for tiden. Senere slo det meg også at popler ikke vokser særlig godt i Nord-Norge. At det ikke finnes popler i Nord-Norge og at dette faktum var det EGENTLIGE mysterium i denne saken.

Ja, og at en rød, nypolert cabriolet passer detektivens entre mye, mye bedre enn hva en grønn Berlingo gjør. Også slo jeg hodet mitt i dørkarmen da jeg gikk ut av den grønne Berlingoen. Jeg forstår hentesveisen til Adam Daglish bedre og bedre for hver sak som går…

Familien Tarmetotti hadde emigrert fra Sicilia til Norge i 1970-åra. «Ryktet forteller» to ting: At familien Tarmetotti kom i klinsj med mafiaen i Italia og fikk det etter hvert travelt med å finne nærmeste flyplass.

Og at noen elsker Jan Eggum (en venn har hørt det fra sin bror).

Salvatore Tarmetotti hadde slått seg opp gjennom kynsisk salg av tilbehør til baderom, og særlig deres egenproduserte dassring med dempefjæring for overvektige spredte seg over Italia som clamydia i en russebuss. I etterkrigsårene ble komfort under prosessen ved å gjøre sitt fornødende et etterspurt gode, og Tarmetottis model «Origo anale», ble et populært valg i mangt et vellmøblert hjem på kontinentet. Pengene strømmet inn. Men fiendene ble mange. Det var på tide å finne nye – bokstavlig talt – rasshøl.

I Norge ble det første vannklosettet montert i Kirkegata 6 i den lille landsbyen som bare selvelskende nordmenn kan kalle en hovedstad. Kristiania. Senere kjent som Olso for folk med mer penger enn vett. Mannen som bodde i Kirkegata 6 var konsul Nicolay August Andersen. Året var 1858. Så sent som i 1973 manglet fortsatt 31% av norske hjem bad, så timingen til Tarmetotti og hans nyetablerte butikk i Nordland kunne ikke vært bedre. Som oppegående politimann har jeg benyttet meg av http://www.internett.com for å nistudere basal klosetthistorie døgnet før jeg ankom familien Tarmetottis residens. Forstudier er alt for meg! Uansett: Salget gikk strålende der oppe til tross for enkelte problemer med «det nazistiske skattetrykket», som Salvatore selv sa det. Familien Tarmetotti, eller bare «Tottene» som de ble kalt i lokalmiljøet, hadde riktig så gode dager. Inntill 20.mars 2013 ca klokken 21. Og nå var jeg her.

3.

En ulastelig antrukket mann møtte meg i oppkjørselen.
– Bolle Brorson fra politiet, formoder jeg?
Håndtrykket var jålete. Jeg kunne se at han brukte selvbruningskrem. Sikkert for og best mulig imitere en italiener.
– God formodning. Og du er?
– Kåre Hickory. Gartner, elektriker, huslærer og kokk… Ja, det meste, egentlig. Jeg har tjent familien Tarmetotti siden 1980.
– Du får sikkert diplom, skal du se. Kan du vennligst vise meg liket?
– Selvfølgelig. Trenger du hjelp med kofferten?
– Vi befinner oss i en kriminalhistorie, min venn. Ingen drasser rundt med kofferter i kriminalhistorier og det er alltid en ledig parkeringsplass for helten. Ja, og en påtatt trofast, men akk så skummel assistent til den drepte som selvfølgelig bruker selvbruningskrem. Såpass burde du vite. Kanskje diplomet ditt lar vente på seg?
– Du har rett. Beklager.
Kåre Hickory virket indignert, men selvbruningskremen gjorde jobben. Enn så lenge.

En fugl sang sørgmodig fra et tre. Finnlands nasjonalfugl. Svarttrosten; Turdus merula. Melankolikeren. Herre min skaper som jeg briefer med uvesentligheter og kaster bort dyrebar tid av historiens framdrift! Men det hjelper meg å få brukt semikolon i det minste…

4.
Salvatore Tarmetotti lå naken med brorparten av trynet sitt klisset utover klebesteinovenes nedre del. Han var naken. Ja, bortsett fra at en dassring av typen Origo Anale var tredd over hodet på stakkaren. Dassrinegn så herpet ut og det var skrevet «KUK, KUK, KUK» med grønn tusj over hele seteområdet.

Jeg studerte påtatt interessert leverflekkene på ryggen, hårveksten som var langt mer imponerende på skuldrene og i ørene enn på hodet. Salvatore Tarmetotti var død. Så til de grader drept og ydmyket i sitt eget hjem.

– Er det tatt noen bilder?

Jeg prøvde å huske alle de kule spørsmålene fra den dansk-islandske serien «Ørnen». Mine sikkerstikk fra «Døden på Oslo S» skulle jeg spare til knagre tider. Om disse skulle oppstå! Aldri bruk retorikken fra «Oslo S» før LANGT ute i tredje episode! En regel alle etterforskere lærer første uka på skola.

Kåre Hickory virket forfjamset.

– Det mangler et oljemaleri signert Hugo Åsjord og en akvarell av Oscar Bodøgaard. Ellers er alle bildene her…

– Jeg tenkte på bilder av liket. Har noen tatt bilder av liket?

– Jeg har tatt bilder og sendt dem til rettsteknisk for to timer siden.

Jeg snudde meg i et lønnlig håp om å se en sexy politikvinne med et bra speilreflekskamera fra det lokale politikontoret. Jeg fikk to av fire rette. Det var en kvinne fra det politikontoret.

Pentax med et heller lyssvakt zoom-objektiv uten UV-filter. Amatør!

– Guri Dorre fra Vestre Fjon og Søreid Politikammer. Du er Bolle Brorson, ikke sant?

Hun stirret lettere skjeløyd på meg. Tre flasker Amarone og hun kunne pløyes. Muligens bare to og en kvart. Jeg merket det var en stund siden, nå. Begge puppene hang på rett sted. Mannegrisen hadde våknet.

– La meg gjette, sa jeg.
– Du er nyutdannet og dette er din første sak?
– Stemmer det.

Hun virket imponert. Det likte jeg.

– Og du har en vill teori om hvem morderen er, ikke sant?
-Stemmer. Dæven du er god!
– Du bor hjemme hos din mor etter at en eller annen romanse gikk til helvete da du satset hardere på å bli en dyktig politikvinne fremfor å vaske kopper og suge en tøff fyr med tattoo over hele ryggtavla?

Guri Dorre bare måpte som en algesyk fisk på land

– Du ER så god som alle sier! Wow! Nå fikk jeg virkelig respekt for deg. I konvensjonelle krimhistorier skal jo min rolle nesten være for antagonist å regne. I alle fall i de første episodene!

Nå var jeg varm i trøya:

– På barneskolen var du habil på blokkflyte, over snittet i engelsk og heimkunnskap, men sugde tørre baller i gym og naturfag?

– Eh… Feil… Jeg var faktisk ganske god i gym. Løp 60-meter`n på under ni…

Jasså… En liten streberjente… Rask til bens, altså. Her måtte jeg sette hardt mot hardt.

– Tok du av linsedekselet før du tok bildene?
– Ja.
– Brukte du blitz?
– Jepp.
– Var minnekortet satt inn riktig?
– Det var det.
– Var minnekortet FORMATERT før du startet fotograferingen?

En deilig pause oppstod. Det er slike spørsmål som skiller oss mennesker i lønnstrinn og kvalitet på stereoanleggene.

– Formatert??

Nå så Guri Dorre VIRKELIG teit ut med sitt skjelende blikk. Som om hun la til en ekstra utglidning av hornhinnene sine på et vis. De hadde gitt meg en taper til hjelp. Men det var jeg vant til. Jeg hadde et brukbart diett-tillegg ved å jobbe utenfor EU, så noen timer i en vernet bedrift ute på landet fikk jeg tåle.

– Du er fersk. Slapp av. Jeg skal ikke rapportere dette til din overordnede. Nye folk går ofte i «formateringsfella». Du blir lettet. Du puster rolig. Hormonproduksjonen din øker. Din respekt for meg stiger kraftig, og mulighetene mine for hemningsløs sex med deg har blitt kraftig forbedret. I alle fall etter fjerde episode. Skal vi samle alle som befant seg i huset da mordet skjedde i biblioteket?
– Mordet skjedde ikke i biblioteket.
– Beklager. Jeg konstruerte setningen min heller dårlig. Skal vi samle familien Trametotti i biblioteket? Jeg trenger vel ikke fortelle deg at politifolk har det privilegium å kunngjøre at «morderen befinner seg i nettopp dette rommet». Biblioteket er et klassisk sted. Jeg formoder et hus av denne dimensjonen har et bibliotek, eller skal vi bytte roller du og jeg?

– Du er bedre enn Hercule Poiroit, altså! Skulle bare ønske du hadde en litt mer sexy, fransk-klingende aksent og hadde massevis av uvesentlig kunnskap om arabisk kaffe, altså nok en gang!

Hun var en flørt. Takke min skaper for at jeg nettopp hadde begynt å barbere ballene mine!

Guri Dorre forlot rommet med bestemte skritt. Hun hadde ikke akkurat noen sexy rompe. Det la jeg merke til. Men det var påske…

Og hun HADDE en rumpe..

Oh-la-la. Jeg var igang!

Rambam-Shi (draum om natta)

I natt drømte jeg om Rambam-Shi. Han er sikkert en indisk guru med en universell kjennskap til den stoiske, kontemplative ro. Han så i alle fall slik ut…

 
Han var velkommen. Det tok nemlig sin tid før søvnen og drømmene meldte seg, skjønner du. Det var langt på natt. Klokka var sikkert over halv ti. Barne-TV ferdig forlengst. Alle de andre teletubbiene sov trygt i sine Lego-land. Men jeg var lys våken…
 
Bjørnen Colargol sang i dur og moll. Mikkel Rev, satt og skrev på en liten klage til NAV mens resten – som sagt – sov. I hodet mitt kvernet fire bekymringer: 1) økonomi, 2) økonomi, 3) økonomi og 4) en vorte under venstre fotblad som klødde noe alldeles grønnjævlig. Drømmedama sov rolig. Pusten hennes gikk stødig som et sveitsisk urverk. Utenfor vinduet mitt «burnet» en råner gummi og pigger mens stjernene der oppe blinket og dreit en lang bæsj i det meste her nede.
 
Jeg prøvde å puste rolig. Inn gjennom nesen. Ut gjennom munnen. Repeter, repeter, repeter…
 
Så åpenbarte Rambam-Shi seg i all sin klisjèpakt. Turban, kastemerke i panna og et gråsvart, uflidd og pistrete skjegg som nådde han til ballene. Han satt i en komplisert og opplagt smertefull stilling med beina surret sammen i en salig kjærringknute oppå det ornamenterte teppet sitt. Og selvsagt slurpet han på en hyperøkologisk te. Sikkert brygget på gamle røtter og soltørkede ekorntarmer.
 
Rambam-Shi stirret på meg med sine intense, ekskrementbrune øyne.
 
Brått brøt han stillheten.
 
Han sa: 
 
– Jeg er Rambam-Shi.
Jeg svarte: 
 
– Ja, du ser sånn ut.
 
Etter en liten pause lukket han øynen og nærmest hvisket til meg:
 
– Du skal ikke bekymre deg…
 
Og sannelig, sannelig svarte jeg: 
 
– Hadde jeg hatt et sett med pupper og en vagina, hadde jeg vært mine onkelbarns tante…
 
Rambam-Shi smilte. Jeg fikk med meg at han manglet en tann i overkjeften og at karies ikke kan mediteres bort heller… Han bevilget seg en kunstpause som ville fått Jon Fosse til å nikke anerkjennende.
 
– Du er sånn filosof, du?
 
Min pause.
 
– 30 vektall. Grunnfag kaller de visstnok elendigheten.
 
Så begynte han igjen å stirre på meg. Lenge. Intenst. Jeg ble hypnotisert. Og det var som ble sugd inn i øynene hans… Innover… Innover… Inn i Rambam-Shis hjerne (om der var noen)…
 
… Og med ett var jeg et fjonstøv fra en avblomstret løvetann som svevde over det golde fjellandskapet i Nepal. Det virket så ekte. Oppløsningen var i trippel HD og langt bedre enn på TV. Best av alt: Stemmen til David Attenborough manglet…
 
… Med en hastighet raskere enn en F-16-fly kan akselerere… Ja, kanskje til og med raskere enn en EU-godkjent Opel Astra (1,6 liters med 74 hk) kan kjøre, forflyttet jeg meg over halve jordkloden og nå svevde jeg over den glisne bebyggelsen til Lambertrâsk i Nord-Sverige… Lansomt dalte jeg ned i skjul og landet i kanten av en gammel grusvei…
 
… Der lå jeg en stund før et brudepar til hest og kjerre kom kjørende forbi. Vinden virvlet meg opp i luften og jeg satte meg som gratispassasjer i brudens slør…
 
… Framme ved lokalet hvor festen skulle starte og de fleste av gjestene var klare til å bryte de fleste av Guds bud før midnatt, kastet bruden av seg sløret. Og jeg landet på bakken, midt i en fersk ruke signert en pesende «Fola-Salami». Stinkende og klissete lå jeg der og tenkte: «Denne metaforen ble vel i overkant tydelig, Påsan?»
 
En fugl plukket meg opp. Kanskje jeg skulle spyttes sammen med noen annen dritt til et rede et eller annet sted? Og det bar oppover, oppover… Klemt fast i nebbet… Og der nede kunne jeg se brudefølget og alle deres venner danse på en bukett av nevroser… Men fuglen fortsatte oppover… Videre oppover… Og jeg så de små menneskene danse på en en enda mindre klode som gikk i bane rundt en døende sol…
 
Tilbake… Rambam-Shi smilte til meg.
 
– Skjønner du hva jeg vil fortelle?
 
– Ikke det spøtt, Gummitarzan!
 
Rambam-Shi begynte å le. En hes, rullende latter som gikk over i et kols-lignende hosteanfall før mannen i turban forsvant i en sky av røkelse og damp fra en urtete som sikkert ikke fåes kjøpt på apoteket en gang…
 
Jeg åpnet øynene. Natten hadde ennå ikke nådd konfirmasjonsundervisningen. Kjente vorta under fotbladet klø som den aldri hadde klødd før.
 
Muligens folk har et poeng? Jeg bør besøke en spesialist!
 
En vorte skal jo ikke klø så grønnjævlig..?

 

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑